Oksehalesuppe

Oksehalesuppe – det er barndommens dal, norske bondetradisjoner og avansert kulinarisk nytelse på en gang. En blanding av Hurtigruta minutt for minutt, og hurtigmat. Når jeg først er i gang, lager jeg mye.

Noe spises med en gang, mesteparten fryses ned i passende porsjoner.

Det hele starter med at du har fri, og skal være hjemme en hel dag. Deretter finner du en stor gryte, min tar 15 liter.

Denne fylles med 6 – 7 kg oksehaler, som dekkes med vann. Kok opp, fjern skummet. Slipp gjerne oppi noen buljongterninger (oksekraft eller grønnsakskraft). En pakke laurbærblad, 30 – 40 einerbær som knuses lett i en morter. En passe dose salt, og en like passende dose pepper.

Etter at dette har putret stille og rolig i 3 – 4 timer, tas oksehalene ut. Kjøttet plukkes av, og legges til side. Alt som ikke er kjøtt, går tilbake i gryta sammen med 2 – 3 kg gulerøtter. Finner du andre rotfrukter går dette også i gryta. Persillerot, pastinakk, sellerirot – her er det bare fantasien som stopper deg. 5 – 6 løk, og et par – tre hvitløk gjør også susen.

Etter et par timer, sorterer du ut beina. Nå er det bare grønnsaker og fett som flyter rundt i gryta – og du henter frem stavmikseren. Alt nede i gryta omgjøres raskt til en flytende grøt, som får stå og godgjøre seg en time eller to – før den kjedelige jobben begynner.

Dette må siles. Ikke en gang, men to ganger. Da står du igjen med bare kraft, uten noe av grøten.

Kjøttet slippes tilbake i gryta, sammen med poteter i terninger og det du måtte finne av gulerøtter og andre rotfrukter.

En ny halvtime, og du har suppe til å mette en arme. Etter at de sultne ulvene i de nærmeste omgivelsene har fått sitt, går resten i porsjonspakker – og i frysen.

Du får ikke bedre hurtigmat enn dette.

Mat

Mennesket har noen overordna behov, uavhengig av tid og rom – det er behovet for mat og drikke. Tradisjonelt har vi sådd om våren, høstet utover sommeren og høsten – og konservert eller lagret for de kalde vintermånedene.

På bygda, hvor jeg kommer fra, holdes denne tradisjonen i hevd enda. Hver høst fylles fryserne med lam, hjort, rådyr – og fisk.

Det lages karbonader, fiskekaker, tørrfisk, lutefisk – og både kjøtt og fisk røkes. Det mange tenker på som gamle tradisjoner er fremdeles hverdagen. Bær høstes, det lages saft, syltetøy, kompott og vin. Den hverdagen jeg kjenner er potetåker, gulrøtter, frukttrær og bærbusker. Ikke fordi man må, også på bygda kan man få alt dette i butikken. Dette er noe man gjør fordi man kan, fordi man vil – og fordi det oppfattes å ha en egenverdi.

I det urbane livet gjør vi unna storhandelen en gang i uka, likevel sper vi på med småting fra butikken omtrent hver eneste dag. Når søndagsmiddagen skal tilberedes, må vi igjen ut i kiosken eller Jokern på hjørnet, fordi det er noe som mangler.

Butikkene våre er satt opp for å ha minst mulig varer på lager, alt skal inn fra bilen som leverer – og ut i hyllene. Det betyr også at lagrene i den enkelte butikk er små, veldig små.

Det urbane livet er langt unna hverdagen på landet, det urbane livet er av en annen verden. Hva skjedde på veien, og hvilken risiko løper vi ved dette?

Hva om leveransen stopper opp, hva om det ikke kommer leveranser til nærbutikken på en uke eller to?

Hvor mye mat bør en familie ha i hjemmet, hvor lenge bør man være forberedt på å klare seg uten å komme i butikken?

Men hva med konservering av mat, tørking, røking, salting, gjæring, fermentering, sukkersylting…

Jeg kommer til å skrive om alle disse emnene, det finnes gammel kunnskap, det finnes erfaringer – og den vil jeg gjerne bidra til å bringe videre.