NATO nedjusterer prosentanslag for 2017

NATO har et mål om at alle allierte skal bruke minst 2 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) på forsvar.

I dag, torsdag, la NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg fram nye anslag over pengebruken. Tallene viser at de allierte brukte 45 milliarder dollar mer på forsvar i 2017 enn i 2016.

I europeiske medlemsland lå BNP-andelen i snitt på 1,46 prosent i 2017. Det er en økning på 0,02 prosentpoeng fra året i forveien.

Prosenttallet er noe nedjustert sammenlignet med tidligere anslag. Da de første beregningene ble lagt fram i juni i fjor, ble BNP-andelen for 2017 anslått til 1,47 prosent.

Ifølge de nye anslagene lå bare fire allierte over 2 prosent i fjor: USA, Hellas, Storbritannia og Estland.

I de tidligere anslagene lå også Polen og Romania over 2 prosent. Når de nå har falt under, er sterkere økonomisk vekst enn tidligere antatt en viktig del av forklaringen.

Stoltenberg har likevel tro på bedring framover. Allerede i 2018 venter han at åtte NATO-land vil komme over 2 prosent: Estland, Hellas, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Storbritannia og USA.

Norge ligger på tiendeplass på NATO-listen med en pengebruk tilsvarende 1,62 prosent av BNP i 2017.

Aldri mer

En kjerneoppgave for nasjonalstaten er å levere trygghet og sikkerhet for innbyggerne. Alt for mange føler frykt og usikkerhet i hverdagen. Organisert kriminalitet brer om seg og grenseovergangen våre står som en vid åpen port mot Europa.

September 1939 brøt andre verdenskrig ut, og Norge erklærte seg som nøytrale – som i første verdenskrig. 9. april 1940 kom likevel angrepet på Norge og Danmark, nasjonen var ikke forberedt og okkupasjonsmakten tok raskt kontroll.

Okkupasjonsmakten møtte motstand, og det utviklet seg både en sivil og en militær motstandsbevegelse. Tyskland kapitulerte 8. mai 1945, og utover sommeren dette året ble de tyske styrkene sendt hjem.

Min påstand er at vi heller ikke i dag ville være forberedt, og nasjonen ville være et lett bytte for en okkupasjonsmakt. Mange vil smile av dette, og spørre om hvem som skulle kunne tenke seg å invadere Norge. Til det vi jeg svare at akkurat det samme ble sagt i 1939.

Vi lever i en brytningstid. Vår sterkeste allierte, USA, fremstår som en usikker alliert med en ustabil ”Commander in Chief”. Den russiske Bjørnen sover ikke, og terrortrusselen har fått en ny dimensjon. Klimatrusselen ligger der, og det må forventes en tøffere kamp om ressursene fremover.

Her hjemme er forsvarsdebatten i all hovedsak gjort til en debatt om hvorvidt flybasen skal være på Ørlandet, eller i Bodø. Vi har knapt nok helikopterkapasiteter, fregattene våre kannibaliseres, våre nye jagerfly skal vedlikeholdes i Italia, forsvarsanlegg selges til private aktører – Norge har ikke en militærmakt som kan forsvare landet.

Forsvarsevnen må styrkes, det mest alvorlige er likevel at vi ikke lenger har en allmenn verneplikt. Verdien av å en gang i livet ha vært endel av et fellesskap hvor det forventes at man stiller opp for å verge land og folk, det er en verdi som ikke kan måles i penger.