NATO nedjusterer prosentanslag for 2017

NATO har et mål om at alle allierte skal bruke minst 2 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) på forsvar.

I dag, torsdag, la NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg fram nye anslag over pengebruken. Tallene viser at de allierte brukte 45 milliarder dollar mer på forsvar i 2017 enn i 2016.

I europeiske medlemsland lå BNP-andelen i snitt på 1,46 prosent i 2017. Det er en økning på 0,02 prosentpoeng fra året i forveien.

Prosenttallet er noe nedjustert sammenlignet med tidligere anslag. Da de første beregningene ble lagt fram i juni i fjor, ble BNP-andelen for 2017 anslått til 1,47 prosent.

Ifølge de nye anslagene lå bare fire allierte over 2 prosent i fjor: USA, Hellas, Storbritannia og Estland.

I de tidligere anslagene lå også Polen og Romania over 2 prosent. Når de nå har falt under, er sterkere økonomisk vekst enn tidligere antatt en viktig del av forklaringen.

Stoltenberg har likevel tro på bedring framover. Allerede i 2018 venter han at åtte NATO-land vil komme over 2 prosent: Estland, Hellas, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Storbritannia og USA.

Norge ligger på tiendeplass på NATO-listen med en pengebruk tilsvarende 1,62 prosent av BNP i 2017.

Reklamer

Skremmende fra makthaverne

I den siste perioden frem mot 1814, var nasjonen i hendene på en eneveldig monark. Kongeloven av 1665, gjorde Danmark-Norge til et absolutt monarki, hvor kongens myndighet var uten rettslige grenser.

I dag er vi et konstitusjonelt demokrati, vi baserer oss på rettstatens prinsipper – hvor maktfordelingsprinsippet er lagt til grunn for statsforvaltningen. Statsmakten er fordelt på tre uavhengige institusjoner, en lovgivende, en utøvende og en dømmende statsmakt – så snakker vi også om en fjerde statsmakt, den frie og uavhengige pressen.

Spørsmålet om makt, og statens (makthavernes) mulighet for inngripen i enkeltindividenes liv, har vært en sentral problemstilling i hundrevis av år. Vi liker å tro at i Norge er dette regulert på en god måte, hvor vi har funnet en liberal og moderne balanse mellom individets frihet, og kollektivets behov for kontroll.

Staten flytter makt
Den siste tiden er det fremmet en rekke forslag som gjør at dette settes under press, og det er grunn til å stille spørsmål om vi nå er i ferd med å bevege oss mot et samfunn hvor staten flytter for mye makt og myndighet fra individet – og over til makthaverne.

Sosiale medier, mobiltelefonen i lomma og vår hang til å bruke digitale betalingsmidler gjør det enkelt å spore oss som enkeltindivider. Hvor vi er, hva vi gjør, hvem vi gjør det med – og hva vi er opptatt av. Dette vet vi, selv om vi kanskje ikke tar inn over hvilke muligheter dette gir makthaverne å samle og systematisere informasjon oss som individer.

Politiets adgang til private hjem
Det er tre forhold de siste dagene som har skremt meg, det første forholdet er knyttet til ny våpenlov. Med ny våpenlov kan politiet når som helst besøke lovlydige borgere, uten annet grunnlag enn at vedkommende er våpeneier – og forlange adgang til et privat hjem.

Frem til nå politiet hatt adgang til å kontrollere hvordan våpeneiere oppbevarer sine våpen, men slik kontroll skal være varslet i forkant – minst 48 timer. Det er varslingskravet som nå ser ut til å bortfalle. I mine øyne, nok et inngrep i privatlivets fred – hvor makthaverne tiltar seg en rett på bekostning av enkeltindividet.

Statsborgerskapet
Det andre forholdet som gjør at jeg reagerer, er forslaget fra regjeringspartiene om å kunne frata individer statsborgerskapet – uten lov og dom. Jeg registrerer at justisministeren prøver å gjøre dette til en sak om å stå opp mot terrorisme, men det nå en gang slik at vi har dette maktfordelingsprinsippet.

Dette blir til syvende og sist et spørsmål om rettsikkerhet. Å miste statsborgerskapet er en straff og skal behandles og oppleves som det. Det er domstolenes oppgave å avgjøre skyld og utmåle straff. Å gjøre dette til et politisk spørsmål som skal kunne avgjøres av den til enhver tid sittende justisminister, det er ikke rettstaten verdig.

Stortinget lager lover, regjeringen vil tilsidesette dem
Regjeringen har, i strid med hva Stortinges justiskomite har bedt om, valgt å sette ned et utvalg som skal utrede regjeringens muligheter til å supplere eller gjøre unntak fra lovgivning, og til midlertidig å suspendere eller modifisere enkeltindividers ellers lovfestede rettigheter, i fredstid.

Dagens beredskapslov åpner for at regjeringen ved krig, krigsfare eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, kan gi bestemmelser av lovgivningsmessig karakter, herunder i form av inngrep i individenes rettssfære.

Regjeringens forslag er nok et eklatant brudd med maktfordelingsprinsippet, med norske verdier – egentlig med alt vi står for. Likevel velger regjeringen å gjennomføre, så får vi andre vente og se hva som skjer når utvalget legger frem sin innstilling.

Men bare det at regjeringen, mot Stortingets vilje, velger å utrede hvordan regjeringen kan sette Stortingets lover og individets rettigheter til side, burde skremme oss alle.

Mat

Mennesket har noen overordna behov, uavhengig av tid og rom – det er behovet for mat og drikke. Tradisjonelt har vi sådd om våren, høstet utover sommeren og høsten – og konservert eller lagret for de kalde vintermånedene.

På bygda, hvor jeg kommer fra, holdes denne tradisjonen i hevd enda. Hver høst fylles fryserne med lam, hjort, rådyr – og fisk.

Det lages karbonader, fiskekaker, tørrfisk, lutefisk – og både kjøtt og fisk røkes. Det mange tenker på som gamle tradisjoner er fremdeles hverdagen. Bær høstes, det lages saft, syltetøy, kompott og vin. Den hverdagen jeg kjenner er potetåker, gulrøtter, frukttrær og bærbusker. Ikke fordi man må, også på bygda kan man få alt dette i butikken. Dette er noe man gjør fordi man kan, fordi man vil – og fordi det oppfattes å ha en egenverdi.

I det urbane livet gjør vi unna storhandelen en gang i uka, likevel sper vi på med småting fra butikken omtrent hver eneste dag. Når søndagsmiddagen skal tilberedes, må vi igjen ut i kiosken eller Jokern på hjørnet, fordi det er noe som mangler.

Butikkene våre er satt opp for å ha minst mulig varer på lager, alt skal inn fra bilen som leverer – og ut i hyllene. Det betyr også at lagrene i den enkelte butikk er små, veldig små.

Det urbane livet er langt unna hverdagen på landet, det urbane livet er av en annen verden. Hva skjedde på veien, og hvilken risiko løper vi ved dette?

Hva om leveransen stopper opp, hva om det ikke kommer leveranser til nærbutikken på en uke eller to?

Hvor mye mat bør en familie ha i hjemmet, hvor lenge bør man være forberedt på å klare seg uten å komme i butikken?

Men hva med konservering av mat, tørking, røking, salting, gjæring, fermentering, sukkersylting…

Jeg kommer til å skrive om alle disse emnene, det finnes gammel kunnskap, det finnes erfaringer – og den vil jeg gjerne bidra til å bringe videre.

Aldri mer

En kjerneoppgave for nasjonalstaten er å levere trygghet og sikkerhet for innbyggerne. Alt for mange føler frykt og usikkerhet i hverdagen. Organisert kriminalitet brer om seg og grenseovergangen våre står som en vid åpen port mot Europa.

September 1939 brøt andre verdenskrig ut, og Norge erklærte seg som nøytrale – som i første verdenskrig. 9. april 1940 kom likevel angrepet på Norge og Danmark, nasjonen var ikke forberedt og okkupasjonsmakten tok raskt kontroll.

Okkupasjonsmakten møtte motstand, og det utviklet seg både en sivil og en militær motstandsbevegelse. Tyskland kapitulerte 8. mai 1945, og utover sommeren dette året ble de tyske styrkene sendt hjem.

Min påstand er at vi heller ikke i dag ville være forberedt, og nasjonen ville være et lett bytte for en okkupasjonsmakt. Mange vil smile av dette, og spørre om hvem som skulle kunne tenke seg å invadere Norge. Til det vi jeg svare at akkurat det samme ble sagt i 1939.

Vi lever i en brytningstid. Vår sterkeste allierte, USA, fremstår som en usikker alliert med en ustabil ”Commander in Chief”. Den russiske Bjørnen sover ikke, og terrortrusselen har fått en ny dimensjon. Klimatrusselen ligger der, og det må forventes en tøffere kamp om ressursene fremover.

Her hjemme er forsvarsdebatten i all hovedsak gjort til en debatt om hvorvidt flybasen skal være på Ørlandet, eller i Bodø. Vi har knapt nok helikopterkapasiteter, fregattene våre kannibaliseres, våre nye jagerfly skal vedlikeholdes i Italia, forsvarsanlegg selges til private aktører – Norge har ikke en militærmakt som kan forsvare landet.

Forsvarsevnen må styrkes, det mest alvorlige er likevel at vi ikke lenger har en allmenn verneplikt. Verdien av å en gang i livet ha vært endel av et fellesskap hvor det forventes at man stiller opp for å verge land og folk, det er en verdi som ikke kan måles i penger.