Mat

Mennesket har noen overordna behov, uavhengig av tid og rom – det er behovet for mat og drikke. Tradisjonelt har vi sådd om våren, høstet utover sommeren og høsten – og konservert eller lagret for de kalde vintermånedene.

På bygda, hvor jeg kommer fra, holdes denne tradisjonen i hevd enda. Hver høst fylles fryserne med lam, hjort, rådyr – og fisk.

Det lages karbonader, fiskekaker, tørrfisk, lutefisk – og både kjøtt og fisk røkes. Det mange tenker på som gamle tradisjoner er fremdeles hverdagen. Bær høstes, det lages saft, syltetøy, kompott og vin. Den hverdagen jeg kjenner er potetåker, gulrøtter, frukttrær og bærbusker. Ikke fordi man må, også på bygda kan man få alt dette i butikken. Dette er noe man gjør fordi man kan, fordi man vil – og fordi det oppfattes å ha en egenverdi.

I det urbane livet gjør vi unna storhandelen en gang i uka, likevel sper vi på med småting fra butikken omtrent hver eneste dag. Når søndagsmiddagen skal tilberedes, må vi igjen ut i kiosken eller Jokern på hjørnet, fordi det er noe som mangler.

Butikkene våre er satt opp for å ha minst mulig varer på lager, alt skal inn fra bilen som leverer – og ut i hyllene. Det betyr også at lagrene i den enkelte butikk er små, veldig små.

Det urbane livet er langt unna hverdagen på landet, det urbane livet er av en annen verden. Hva skjedde på veien, og hvilken risiko løper vi ved dette?

Hva om leveransen stopper opp, hva om det ikke kommer leveranser til nærbutikken på en uke eller to?

Hvor mye mat bør en familie ha i hjemmet, hvor lenge bør man være forberedt på å klare seg uten å komme i butikken?

Men hva med konservering av mat, tørking, røking, salting, gjæring, fermentering, sukkersylting…

Jeg kommer til å skrive om alle disse emnene, det finnes gammel kunnskap, det finnes erfaringer – og den vil jeg gjerne bidra til å bringe videre.

Aldri mer

En kjerneoppgave for nasjonalstaten er å levere trygghet og sikkerhet for innbyggerne. Alt for mange føler frykt og usikkerhet i hverdagen. Organisert kriminalitet brer om seg og grenseovergangen våre står som en vid åpen port mot Europa.

September 1939 brøt andre verdenskrig ut, og Norge erklærte seg som nøytrale – som i første verdenskrig. 9. april 1940 kom likevel angrepet på Norge og Danmark, nasjonen var ikke forberedt og okkupasjonsmakten tok raskt kontroll.

Okkupasjonsmakten møtte motstand, og det utviklet seg både en sivil og en militær motstandsbevegelse. Tyskland kapitulerte 8. mai 1945, og utover sommeren dette året ble de tyske styrkene sendt hjem.

Min påstand er at vi heller ikke i dag ville være forberedt, og nasjonen ville være et lett bytte for en okkupasjonsmakt. Mange vil smile av dette, og spørre om hvem som skulle kunne tenke seg å invadere Norge. Til det vi jeg svare at akkurat det samme ble sagt i 1939.

Vi lever i en brytningstid. Vår sterkeste allierte, USA, fremstår som en usikker alliert med en ustabil ”Commander in Chief”. Den russiske Bjørnen sover ikke, og terrortrusselen har fått en ny dimensjon. Klimatrusselen ligger der, og det må forventes en tøffere kamp om ressursene fremover.

Her hjemme er forsvarsdebatten i all hovedsak gjort til en debatt om hvorvidt flybasen skal være på Ørlandet, eller i Bodø. Vi har knapt nok helikopterkapasiteter, fregattene våre kannibaliseres, våre nye jagerfly skal vedlikeholdes i Italia, forsvarsanlegg selges til private aktører – Norge har ikke en militærmakt som kan forsvare landet.

Forsvarsevnen må styrkes, det mest alvorlige er likevel at vi ikke lenger har en allmenn verneplikt. Verdien av å en gang i livet ha vært endel av et fellesskap hvor det forventes at man stiller opp for å verge land og folk, det er en verdi som ikke kan måles i penger.

Om meg

Engasjert pappa, tankefull pessimist med tro på at det vil gå bra til sist. Bondesønn, fisker, jeger, hobbykokk, friluftsmann og sofagris. Bor og jobber midt i byen, Kommunikasjonsmann og lobbyist som drømmer om et småbruk med høner, grønnsakhage og noen sauer.

Det har vært en gradvis utvikling, nå er jeg bekymret for hvilken fremtid vi er i ferd med å skape for våre barn.

De radikale kreftene på begge sider er i fremmarsj, og de vinner demokratiske valg. Klimaet er i endring. Også i Norge har vi unge mennesker som ikke ser en fremtid innenfor rammene av det samfunnet de aller fleste av oss er endel av.

Organisert kriminalitet brer om seg, grensene våre står åpne mot Europa og vi har en regjering som jakter billige politiske punchlines.

Dette nettstedet er mitt vindu mot verden, min arena for lufte ut og dele noen av mine tanker med omverden.

Delta gjerne i kommentarfeltene. Tips og kommentarer mottas også på motvind.info@gmail.com Du kan også følge meg på Facebook.com/motvind.info

For ordens skyld, inntil videre vil alle bilder være byråbilder og illustrasjonsfoto.