Skremmende fra makthaverne

Giant surveillance desk with monitors and someone watching monitors

I den siste perioden frem mot 1814, var nasjonen i hendene på en eneveldig monark. Kongeloven av 1665, gjorde Danmark-Norge til et absolutt monarki, hvor kongens myndighet var uten rettslige grenser.

I dag er vi et konstitusjonelt demokrati, vi baserer oss på rettstatens prinsipper – hvor maktfordelingsprinsippet er lagt til grunn for statsforvaltningen. Statsmakten er fordelt på tre uavhengige institusjoner, en lovgivende, en utøvende og en dømmende statsmakt – så snakker vi også om en fjerde statsmakt, den frie og uavhengige pressen.

Spørsmålet om makt, og statens (makthavernes) mulighet for inngripen i enkeltindividenes liv, har vært en sentral problemstilling i hundrevis av år. Vi liker å tro at i Norge er dette regulert på en god måte, hvor vi har funnet en liberal og moderne balanse mellom individets frihet, og kollektivets behov for kontroll.

Staten flytter makt
Den siste tiden er det fremmet en rekke forslag som gjør at dette settes under press, og det er grunn til å stille spørsmål om vi nå er i ferd med å bevege oss mot et samfunn hvor staten flytter for mye makt og myndighet fra individet – og over til makthaverne.

Sosiale medier, mobiltelefonen i lomma og vår hang til å bruke digitale betalingsmidler gjør det enkelt å spore oss som enkeltindivider. Hvor vi er, hva vi gjør, hvem vi gjør det med – og hva vi er opptatt av. Dette vet vi, selv om vi kanskje ikke tar inn over hvilke muligheter dette gir makthaverne å samle og systematisere informasjon oss som individer.

Politiets adgang til private hjem
Det er tre forhold de siste dagene som har skremt meg, det første forholdet er knyttet til ny våpenlov. Med ny våpenlov kan politiet når som helst besøke lovlydige borgere, uten annet grunnlag enn at vedkommende er våpeneier – og forlange adgang til et privat hjem.

Frem til nå politiet hatt adgang til å kontrollere hvordan våpeneiere oppbevarer sine våpen, men slik kontroll skal være varslet i forkant – minst 48 timer. Det er varslingskravet som nå ser ut til å bortfalle. I mine øyne, nok et inngrep i privatlivets fred – hvor makthaverne tiltar seg en rett på bekostning av enkeltindividet.

Statsborgerskapet
Det andre forholdet som gjør at jeg reagerer, er forslaget fra regjeringspartiene om å kunne frata individer statsborgerskapet – uten lov og dom. Jeg registrerer at justisministeren prøver å gjøre dette til en sak om å stå opp mot terrorisme, men det nå en gang slik at vi har dette maktfordelingsprinsippet.

Dette blir til syvende og sist et spørsmål om rettsikkerhet. Å miste statsborgerskapet er en straff og skal behandles og oppleves som det. Det er domstolenes oppgave å avgjøre skyld og utmåle straff. Å gjøre dette til et politisk spørsmål som skal kunne avgjøres av den til enhver tid sittende justisminister, det er ikke rettstaten verdig.

Stortinget lager lover, regjeringen vil tilsidesette dem
Regjeringen har, i strid med hva Stortinges justiskomite har bedt om, valgt å sette ned et utvalg som skal utrede regjeringens muligheter til å supplere eller gjøre unntak fra lovgivning, og til midlertidig å suspendere eller modifisere enkeltindividers ellers lovfestede rettigheter, i fredstid.

Dagens beredskapslov åpner for at regjeringen ved krig, krigsfare eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, kan gi bestemmelser av lovgivningsmessig karakter, herunder i form av inngrep i individenes rettssfære.

Regjeringens forslag er nok et eklatant brudd med maktfordelingsprinsippet, med norske verdier – egentlig med alt vi står for. Likevel velger regjeringen å gjennomføre, så får vi andre vente og se hva som skjer når utvalget legger frem sin innstilling.

Men bare det at regjeringen, mot Stortingets vilje, velger å utrede hvordan regjeringen kan sette Stortingets lover og individets rettigheter til side, burde skremme oss alle.