Aldri mer

Svetlogorsk, Belarus - June 20, 2014: Unidentified re-enactors dressed as World War II German soldiers walks on forest road. Black and white photography

En kjerneoppgave for nasjonalstaten er å levere trygghet og sikkerhet for innbyggerne. Alt for mange føler frykt og usikkerhet i hverdagen. Organisert kriminalitet brer om seg og grenseovergangen våre står som en vid åpen port mot Europa.

September 1939 brøt andre verdenskrig ut, og Norge erklærte seg som nøytrale – som i første verdenskrig. 9. april 1940 kom likevel angrepet på Norge og Danmark, nasjonen var ikke forberedt og okkupasjonsmakten tok raskt kontroll.

Okkupasjonsmakten møtte motstand, og det utviklet seg både en sivil og en militær motstandsbevegelse. Tyskland kapitulerte 8. mai 1945, og utover sommeren dette året ble de tyske styrkene sendt hjem.

Min påstand er at vi heller ikke i dag ville være forberedt, og nasjonen ville være et lett bytte for en okkupasjonsmakt. Mange vil smile av dette, og spørre om hvem som skulle kunne tenke seg å invadere Norge. Til det vi jeg svare at akkurat det samme ble sagt i 1939.

Vi lever i en brytningstid. Vår sterkeste allierte, USA, fremstår som en usikker alliert med en ustabil ”Commander in Chief”. Den russiske Bjørnen sover ikke, og terrortrusselen har fått en ny dimensjon. Klimatrusselen ligger der, og det må forventes en tøffere kamp om ressursene fremover.

Her hjemme er forsvarsdebatten i all hovedsak gjort til en debatt om hvorvidt flybasen skal være på Ørlandet, eller i Bodø. Vi har knapt nok helikopterkapasiteter, fregattene våre kannibaliseres, våre nye jagerfly skal vedlikeholdes i Italia, forsvarsanlegg selges til private aktører – Norge har ikke en militærmakt som kan forsvare landet.

Forsvarsevnen må styrkes, det mest alvorlige er likevel at vi ikke lenger har en allmenn verneplikt. Verdien av å en gang i livet ha vært endel av et fellesskap hvor det forventes at man stiller opp for å verge land og folk, det er en verdi som ikke kan måles i penger.