NATO nedjusterer prosentanslag for 2017

NATO har et mål om at alle allierte skal bruke minst 2 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) på forsvar.

I dag, torsdag, la NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg fram nye anslag over pengebruken. Tallene viser at de allierte brukte 45 milliarder dollar mer på forsvar i 2017 enn i 2016.

I europeiske medlemsland lå BNP-andelen i snitt på 1,46 prosent i 2017. Det er en økning på 0,02 prosentpoeng fra året i forveien.

Prosenttallet er noe nedjustert sammenlignet med tidligere anslag. Da de første beregningene ble lagt fram i juni i fjor, ble BNP-andelen for 2017 anslått til 1,47 prosent.

Ifølge de nye anslagene lå bare fire allierte over 2 prosent i fjor: USA, Hellas, Storbritannia og Estland.

I de tidligere anslagene lå også Polen og Romania over 2 prosent. Når de nå har falt under, er sterkere økonomisk vekst enn tidligere antatt en viktig del av forklaringen.

Stoltenberg har likevel tro på bedring framover. Allerede i 2018 venter han at åtte NATO-land vil komme over 2 prosent: Estland, Hellas, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Storbritannia og USA.

Norge ligger på tiendeplass på NATO-listen med en pengebruk tilsvarende 1,62 prosent av BNP i 2017.

Amerikansk våpeneksport

USA solgte våpen for 640 milliarder kroner under president Donald Trumps første år ved makten, og Saudi-Arabia topper lista, viser en ny rapport. 

Under president Barack Obamas siste år ved makten ble det gitt grønt lys for salg av våpen og militært utstyr for 595 milliarder kroner, går det fram av rapporten fra Security Assistance Monitor.

Mens fly utgjorde en stor del av salget under Obama, utgjør salg av missiler og presisjonsbomber den største kategorien under Trump.

Over en tredel av våpnene som ble solgt i fjor, havnet i Midtøsten og Nord-Afrika, og Saudi-Arabia toppet lista over de største mottakerne. Det til tross for at landet anklages for krigsforbrytelser i nabolandet Jemen.

Bomber og missiler
Obama stanset flere store kontrakter med Saudi-Arabia, med henvisning til brudd på menneskerettighetene, men Trump har gjenåpnet for våpensalg til landet.
– Ved å godkjenne salg av missiler og bomber til Saudi-Arabia, selv om landet bruker disse våpnene til å angripe sivilbefolkningen i Jemen, sendes det et alarmerende signal om USAs syn på menneskerettigheter, konstaterer lederen for Security Assistance Monitor, Colby Goodman.

Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, som også kriger i Jemen, fikk amerikanske våpen og bomber for drøyt 5 milliarder kroner i fjor, viser rapporten.

Tredoblet innkjøpene
Ferske tall fra det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI viser at Saudi-Arabia de siste fem årene har tredoblet sine våpeninnkjøp, sammenlignet med de fem foregående årene.

Ingen andre land kjøpte mer våpen og militært utstyr i årene 2013–2017 enn Saudi-Arabia, etterfulgt av Egypt og De forente arabiske emirater.

Statistikken viser også at land i Midtøsten mer enn doblet sin våpenimport i perioden, og at nesten en tredel av alt som ble solgt havnet i denne regionen.
USAs andel av den internasjonale våpenhandelen i årene 2013–17 var ifølge SIPRI på 34 prosent, mens Russland kom på andreplass med en andel på 7,1 prosent.

Skremmende fra makthaverne

I den siste perioden frem mot 1814, var nasjonen i hendene på en eneveldig monark. Kongeloven av 1665, gjorde Danmark-Norge til et absolutt monarki, hvor kongens myndighet var uten rettslige grenser.

I dag er vi et konstitusjonelt demokrati, vi baserer oss på rettstatens prinsipper – hvor maktfordelingsprinsippet er lagt til grunn for statsforvaltningen. Statsmakten er fordelt på tre uavhengige institusjoner, en lovgivende, en utøvende og en dømmende statsmakt – så snakker vi også om en fjerde statsmakt, den frie og uavhengige pressen.

Spørsmålet om makt, og statens (makthavernes) mulighet for inngripen i enkeltindividenes liv, har vært en sentral problemstilling i hundrevis av år. Vi liker å tro at i Norge er dette regulert på en god måte, hvor vi har funnet en liberal og moderne balanse mellom individets frihet, og kollektivets behov for kontroll.

Staten flytter makt
Den siste tiden er det fremmet en rekke forslag som gjør at dette settes under press, og det er grunn til å stille spørsmål om vi nå er i ferd med å bevege oss mot et samfunn hvor staten flytter for mye makt og myndighet fra individet – og over til makthaverne.

Sosiale medier, mobiltelefonen i lomma og vår hang til å bruke digitale betalingsmidler gjør det enkelt å spore oss som enkeltindivider. Hvor vi er, hva vi gjør, hvem vi gjør det med – og hva vi er opptatt av. Dette vet vi, selv om vi kanskje ikke tar inn over hvilke muligheter dette gir makthaverne å samle og systematisere informasjon oss som individer.

Politiets adgang til private hjem
Det er tre forhold de siste dagene som har skremt meg, det første forholdet er knyttet til ny våpenlov. Med ny våpenlov kan politiet når som helst besøke lovlydige borgere, uten annet grunnlag enn at vedkommende er våpeneier – og forlange adgang til et privat hjem.

Frem til nå politiet hatt adgang til å kontrollere hvordan våpeneiere oppbevarer sine våpen, men slik kontroll skal være varslet i forkant – minst 48 timer. Det er varslingskravet som nå ser ut til å bortfalle. I mine øyne, nok et inngrep i privatlivets fred – hvor makthaverne tiltar seg en rett på bekostning av enkeltindividet.

Statsborgerskapet
Det andre forholdet som gjør at jeg reagerer, er forslaget fra regjeringspartiene om å kunne frata individer statsborgerskapet – uten lov og dom. Jeg registrerer at justisministeren prøver å gjøre dette til en sak om å stå opp mot terrorisme, men det nå en gang slik at vi har dette maktfordelingsprinsippet.

Dette blir til syvende og sist et spørsmål om rettsikkerhet. Å miste statsborgerskapet er en straff og skal behandles og oppleves som det. Det er domstolenes oppgave å avgjøre skyld og utmåle straff. Å gjøre dette til et politisk spørsmål som skal kunne avgjøres av den til enhver tid sittende justisminister, det er ikke rettstaten verdig.

Stortinget lager lover, regjeringen vil tilsidesette dem
Regjeringen har, i strid med hva Stortinges justiskomite har bedt om, valgt å sette ned et utvalg som skal utrede regjeringens muligheter til å supplere eller gjøre unntak fra lovgivning, og til midlertidig å suspendere eller modifisere enkeltindividers ellers lovfestede rettigheter, i fredstid.

Dagens beredskapslov åpner for at regjeringen ved krig, krigsfare eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, kan gi bestemmelser av lovgivningsmessig karakter, herunder i form av inngrep i individenes rettssfære.

Regjeringens forslag er nok et eklatant brudd med maktfordelingsprinsippet, med norske verdier – egentlig med alt vi står for. Likevel velger regjeringen å gjennomføre, så får vi andre vente og se hva som skjer når utvalget legger frem sin innstilling.

Men bare det at regjeringen, mot Stortingets vilje, velger å utrede hvordan regjeringen kan sette Stortingets lover og individets rettigheter til side, burde skremme oss alle.

Oksehalesuppe

Oksehalesuppe – det er barndommens dal, norske bondetradisjoner og avansert kulinarisk nytelse på en gang. En blanding av Hurtigruta minutt for minutt, og hurtigmat. Når jeg først er i gang, lager jeg mye.

Noe spises med en gang, mesteparten fryses ned i passende porsjoner.

Det hele starter med at du har fri, og skal være hjemme en hel dag. Deretter finner du en stor gryte, min tar 15 liter.

Denne fylles med 6 – 7 kg oksehaler, som dekkes med vann. Kok opp, fjern skummet. Slipp gjerne oppi noen buljongterninger (oksekraft eller grønnsakskraft). En pakke laurbærblad, 30 – 40 einerbær som knuses lett i en morter. En passe dose salt, og en like passende dose pepper.

Etter at dette har putret stille og rolig i 3 – 4 timer, tas oksehalene ut. Kjøttet plukkes av, og legges til side. Alt som ikke er kjøtt, går tilbake i gryta sammen med 2 – 3 kg gulerøtter. Finner du andre rotfrukter går dette også i gryta. Persillerot, pastinakk, sellerirot – her er det bare fantasien som stopper deg. 5 – 6 løk, og et par – tre hvitløk gjør også susen.

Etter et par timer, sorterer du ut beina. Nå er det bare grønnsaker og fett som flyter rundt i gryta – og du henter frem stavmikseren. Alt nede i gryta omgjøres raskt til en flytende grøt, som får stå og godgjøre seg en time eller to – før den kjedelige jobben begynner.

Dette må siles. Ikke en gang, men to ganger. Da står du igjen med bare kraft, uten noe av grøten.

Kjøttet slippes tilbake i gryta, sammen med poteter i terninger og det du måtte finne av gulerøtter og andre rotfrukter.

En ny halvtime, og du har suppe til å mette en arme. Etter at de sultne ulvene i de nærmeste omgivelsene har fått sitt, går resten i porsjonspakker – og i frysen.

Du får ikke bedre hurtigmat enn dette.

Norsk våpeneksport

Vi liker å tro at Norge er en uskyldig fredsnasjon, og vi liker å tro vi har spesialstyrker som bidrar i utenlandsoperasjoner fordi de besitter en kompetanse som er helt unik.

Så går det under radaren i den offentlige debatten at Norge også er en stor våpeneksportør, bare i 2017 var norsk våpeneksport på 3,4 milliarder. I all hovedsak dreier dette seg om bomber, granater, patroner, våpen og våpendeler.

Mye av eksporten vår går til andre Nato-land. Men, et land som Oman importerte norske våpen som nærmere en milliard kroner i 2017. De Forente Arabiske Emirater, Saudi-Arabia, Thailand, Tyrkia, Kuwait, Chile, Russland, Jordan, Andorra, China, India, Irak, Kasakhstan, Mail, Quatar, Serbia, Sudan og Zambia står på listen over land som har importert våpen fra Norge de siste to-tre årene.

Våpen

Siden vi klatret ned fra trærne, har mennesket omgitt seg med og gjort seg nytte av våpen. Det er likevel slik at våpen, slik vi kjenner det i dag, er en relativt ny oppfinnelse. De første skytevåpnene vi finner, er buen. De eldste buene vi kjenner i dag, er fra slutten av istiden – altså nærmere 12.000 år gamle.

På 1400-tallet begynte skytevåpnene å ta form. Først luntelåsen, hjullåsen, snaplåsen – før den mer effektive flintlåsen kom rundt 1600. Når vi snakker moderne skytevåpen begynner dette med perkusjonssystemet rundt 1830, patroner rundt 1850, repetermekanismer rundt 1860, og automatvåpen etter 1890. Det må kunne sies at etter dette har det ikke vært mye nyskaping, snarere bare foredling innenfor de rammene som ble lagt på 1800 tallet – i det minste når vi tenker på alminnelige skytevåpen.

Norge er et land med lange og gode våpentradisjoner, tall fra 2017 viser at det er 1.329.000 private skytevåpen registrert i Norge. Disse er igjen fordelt på nær en halv million privatpersoner. Dette harmonerer godt med den halve millionen privatpersoner som er innført i jegerregisteret.

Her hjemme er våpenbruk knyttet opp mot legale og ønskede aktiviteter i samfunnet. Man får ikke kjøpt våpen med mindre man har behov for det. Vi har en relativt grundig jegeropplæring, og strenge krav til oppbevaring og skikkethet for å kunne erverve våpen.

Jeg vil hevde at vi i Norge har et sunt og reflektert forhold til våpen, enten det er til sportsskyting eller jakt. Det er nok en viktig grunn til at våpendebatten i Norge går i relativt siviliserte former.

I 2008 innførte man et nytt begrep, våpengarderobe. Her ble det satt en begrensing på seks jaktvåpen, i disse dager planlegges denne utvidet til åtte. Det i seg selv, at vi i dagens klima faktisk liberaliserer deler av våpenlovgivningen, er en honnør til norske jegere og sportsskyttere.

Nå hører det med til historien at på andre områder foreslås det innstramminger i den nye våpenlovgivningen, det skal jeg komme tilbake til etterhvert.

Men når jeg setter våpen som en av kategoriene her, så handler det selvsagt om jakt, matauk og norsk kultur. Men det ligger også noe annet bak. Etter min oppfatning har det en egenverdi at store deler av befolkningen er bevæpnet – ikke minst kombinert med en grundig opplæring og allmenn verneplikt. Dette skal jeg også komme tilbake til etterhvert.

Nyheter

Aldri har informasjonstilgangen vært større enn i dag, vi overstrømmes av nyheter. Utfordringen vår er å sile, sortere og vurdere.

Aldri har nyhetsformidlerne vært mer opptatt av seertall og lesertall. Og etter min vurdering – aldri har nyhetsformidlerne sviktet grovere i valg av saker, overskrifter eller vinklinger.

I dag (05.03.2028) melder E-tjenesten Norge må være forberedt på at en mer offensiv russisk fremferd i nordområdene innebærer en ny normalsituasjon. E-tjenesten venter økt militær aktivitet fra russisk side gjennom 2018, i form av uvarslede beredskapsøvelser, flyginger langs norskekysten og testing av nye våpensystemer i Barentshavet.

Det advares mot skjerpet digitale trusler mot nasjonen, og det advares mot at den russiske sikkerhets- og etterretningstjenesten bruker sosiale medier aktivt for å påvirke og drive etterretning. Det er nok å vise til etterdønningen etter valget i USA eller Brexit for å se hva dette kan føre til.

Samme trusselvurdering fra E-tjenesten viser at selv om IS ansees som nedkjempet, er det omlag 40 personer med tilknytning til Norge som er igjen i området. E-tjenesten advarer mot at dette er erfarne ekstremister, som kan tenkes å komme hjemover til Norge eller Europa – og fortsette sin kamp. Hva betyr dette for oss som folk, som nasjon – eller for meg som pappa?

Noen nyheter drukner, andre nyheter selger ikke godt nok. Alt for mange nyheter fortelles igjen og igjen, alt for mange stiller de samme spørsmålene – noen spørsmål stilles aldri.

Jeg vil ikke leve et liv i frykt, men jeg vil samtidig leve et liv hvor jeg er saklig opplyst. Under fanen ”nyheter” kommer jeg til å publisere nyheter jeg mener har gått under radaren, og som burde vært løftet frem.